Den som venter på noe godt...

En rykende fersk liten pike

En uke på overtid begynte det endelig å skje ting (til min store glede). 17 deseber 02:30 gikk endelig vannet og det var bare å begynne å forberede seg. Men også det tok lang tid! Riene kom og gikk, og for å være helt ærlig, på det tidspunktet, ikke særlig intense heller!

Klokka 10:00 var vi på Riksen, og ble satt på venting i ganga en times tid før vi fikk komme inn til kontroll. Det viste seg at det var på det tidspunktet hele 5 babyer som kom til verden på Rikshospitalet, så det var dermed ganske hektisk for jordmødrene. På kontrollen så det fødselen var kommet såpass langt at de ikke ville sende oss hjem igjen, så vi havnet på et venterom der vi ventet og ventet og lite skjedde bortsett fra besøk fra mange jordmødre. Omsider ble vi satt på drypp... og en periode syns jeg også det tok lang tid.

Jeg: Det skjer jo ikke mer, dette er jo ikke ille i det hele tatt, mensen er verre!!
Herr Nesrene: Når du drikker en pils, blir du full med en gang? det tar kanskje litt tid før det funker...

Det var da pokker til hvor mange ledninger man skal kobles til mens man venter

Og ikke før de ordene hadde fallt begynte ting virkelig å skje (hyling, skriking og noe banning). Ting skjedde faktisk så fort at vi rakk aldri engang å vurdere noe annet enn en naturlig fødsel (og lystgass, masse lystgass). 23:57 kom lille Embla til verden. Aldeles nydelig og perfekt! Så den første timen av min egen bursdag, var nok den beste bursdagen jeg noen gang har hatt - full av adrenalin og sammen med min kjære og vårt lille underverk.

Jordmor bestemte jeg trengte en liten utskrapning, en helt standard prosedyre utført på 10 minutter og under narkose. Noe motvillig leverte jeg Embla fra meg og jeg ble trillet avgårde. Det viste seg så jeg var allergisk mot narkosen som ble brukt og havnet umiddelbart i anafylaktisk sjokk (en ganske alvorlig tilstand). Heldigvis er dette en kjent reaksjon, så den ble behandlet med en gang. Men kroppen visst rimelig utkjørt etter en slik gjennomgang, så det ble bestemt at jeg skulle holdes i kunstig koma en stund...

Søndag våknet jeg  og lurte umiddelbart på hva som hadde skjedd. Heldigvis tok det ikke lang tid før alt var forklart og jeg hadde Atle og Embla hos meg. De neste dagene på Riksen ble brukt til å komme seg til hektene igjen. Jeg fikk desverre ikke lov til å begynne å amme før medisinene var ute av kroppen - noe som har forsinket visse prosesser kraftig!

Embla er klar for å reise hjem

Uansett, på onsdag var vi vel hjemme igjen og har siden da rukket både bursdagselskap, barselstårer, julefeiring og trilleturer!